Det føles ut som at både OnklP selv og slekta er evigaktuelle, så når en faktisk teller år mellom denne og forrige fullengder blir jeg overrasket når jeg innser at det er 6 hele år siden sist. Det kom riktignok et EP-prosjekt i 2018, men det falmer i forhold til Slekta I, II og III. OnklP & De Fjerne Slektningene hadde noen meget produktive år fra oppstarten i 2013, og ga ut 3 album i perioden 2014-2015 og mottok flere priser for disse, blant annet evigaktuelle for Styggen på ryggen.

Nå er de altså tilbake igjen, etter en god pause. På årene som har gått har gjengen rukket å bli ganske voksne, i slutten av 30-åra alle sammen. Er slekta den samme etter at de har etablert seg og roet ned?

Skal vi tro åpningssporet holder de fremdeles mål - og vel så det. La dem leve er hardtslående, og setter stemningen for en røff og kantete plate med mye attitude, akkurat som vi ønsker oss! En vakker blanding av hip hop og rock, og virkelig en demonstrasjon av hvor godt prosjektet er når alle spiller på hverandres styrker.

Albumet går gjennom litt sjangerlek, og er i mer lysere, poppete landskap i både Tro meg (ikke stol på meg) og Sorry for i går. Det oppleves noe uventet, men de er likevel fengende låter som gjør seg godt på platen, selv om de ikke er de som sitter igjen. Rudy er et nesten demonstrativt eksempel på en ska-låt, med lekne melodilinjer og et herlig tangentparti. Den fungerer bedre enn den påfølgende låta Min Ting, som til tross for høy allsangfaktor og innslag fra både Jaa9 og Pant ikke er den mest minneverdige.



Både Perler på en snor og Midt på treet er utrolig treffende låter på hvert sitt vis. Sistnevnte leverer en knallgod levering av tekst om prestasjonsangst over en drivende melodilinje og gitar i et deilig, slentrende tempo. Perler på en snor oppleves både energisk og sår, og har de ærlige skildringene om hva som skjer i kulissene som OnklP er så kjent for. Sammen med La dem leve blir disse platas høydepunkt.

Platen oppleves mindre rufsete enn tidligere utgivelser, som gjør at noe av råheten og de røffe kantene fra tidligere dessverre mangler. Den serverer likevel tunge beats, energiske riff og velkjente, men modnere, tekster som skildrer godt hvordan dine gamle demoner følger med deg. Lekenheten skinner gjennom til tross for at platen er mer blankpolert, og en hører godt elementer fra både Oslo Ess, Turboneger og OnklP, i skjønn harmoni og deilig dissonans.

Platen er, som musikken deres alltid har vært, effektiv. På en liten halvtime får OnklP og Slekta banket ut 9 låter, vært innom flere sinnsstemninger og sjangerelementer, og lytteren sitter igjen med et etterlengtet, energisk gjenhør, selv om mange nok vil savne de røffe kantene som har vært Slektas signatur.


OnklP & De Fjerne Slektningenes hjemmeside
Følg OnklP & Slekta på Facebook
Følg OnklP & Slekta på Instagram