Greske Vangelis har for mange vært assosiert med scifi og verdensrommet. Ikke minst siden Carl Sagan brukte musikk fra mange av Vangelis’ 70-talls plater i tv-serien Cosmos.

Når Vangelis i tillegg har gitt album basert på utforskingen av verdensrommet (Albedo 0.39 fra 1976 og Mythodea fra 2001 som var NASAs offisielle musikk for mars-sondene sine) og ikke minst den legendariske filmmusikken til Bladerunner er det kanskje ikke så rart.

Hans nye album har fått tittelen Rosetta, og denne gangen har han laget det offisielle lydsporet til ESAs romsonde, som har samme navn som albumet. Romsonden klarte for bare noen uker siden å lande på en komet i vårt solsystem og Vangelis’ musikk har vært lydspor på Youtube-klippene ESA har lagt ut.

Vangelis har en enorm produksjon av musikk, plater og filmmusikk, og han har vært imponerende variert i sitt utrykk. Dessverre har det siden slutten av 90-tallet vært mye orkestral musikk som har hatt lite egenart. Og med unntak av en bonus-CD som kom på tjuefemårsutgaven av Bladerunner er det lite av et som er særlig verdt å høre på i dag.

Da er det en glede å starte Rosetta, med åpningssporet Origins (Arrival) og konstatere at her er det synth, synth og synth! Åpningen er klassisk Vangelis, og den sykt vakre, halvt ambiente og halvt symfoniske, Starstuff er en fin blanding av Vangelis fra 70- og 80-tall.

Halvparten av albumet er noe av det beste Vangelis har gitt ut på to tiår, selv om det av og til blir litt slik musikken hans etter hvert ble på 90-tallet: En sequencer-rytme som går og går og så spiller Vangelis en melodi på toppen som får flere og flere lag, aller helst toppet med et synth-kor. Godt eksempel er melodien Infinitude.

På Albedo 0.06, Perihelion og Philae’s Decent klarer Vangelis derimot å lage et sequencer-basert backingspor som tillater ham å leke seg på en måte som bringer tankene tilbake til gamle bragder. Du formelig kan se romsonden suse mot kometen.

Dessverre daler albumet til tider kraftig. Det blir monotont og her og der ramler Vangelis tilbake i den symfoniske fellen han har gått i de siste 15 årene. Det hjelper heller ikke at en del av instrumenteringen heller ikke har den kvalitet man er vant med hos grekeren. I gamle dager var det slik at man ikke visste om det var synth eller et akustisk instrument. Blåseinstrumentene på dette albumet er forferdelig falske.

Men når du fyller øregangene med den absurd vakre avslutningstrudelutten Return to the Void, som er så stille så stille med herlig pling plong, blir nesten alt tilgitt. Den er som løftet fra klassisk Vangelis (tenk Albedo 0.39 eller Antarctica).

Om ikke albumet en like stor suksess som da Rosetta-sonden landet på kometen i september så er dette mer enn godkjent. The Greek has landed.