Se for deg følgende scenario; Du er ute og spiser is i solskinnet da en solbrent og kvisete journalist kommer mot deg, tydeligvis på sitt første oppdrag i sin praksisperiode i den lokale blekka. Han er ute på ett livsviktig oppdrag, han skal lage fem på gata med foto og full pakke. ”Hvis du bare kunne hørt en cd i hele sommer, hvilken ville det blitt”, spør han mens han kikker ned på sine kritthvite og tydeligvis nylig innkjøpte Converse sko. Svaret på dette intrikate dog livsviktige spørsmålet er heldigvis såre enkelt. Albumet heter ”Return To The Sea”, og er snekret sammen av Islands.

Etter at The Arcade fire og Sufjan Stevens banet vei for indieband i fjor, er timingen for dette albumet ikke mindre enn perfekt. Sommerens mest gledesspredende album er i hyllene. ”Return To The Sea” er en plettfri skive, med pompøse epos og kjappe poplåter hånd i hånd. Etter at det ni og et halvt minutt lange åpningssporet har satt stemningen for albumet, er det bare å lene seg tilbake å la seg forføre. Låter som ”Don’t call me Whitney, Bobby”, ”Tsuxiit” og ”Rough Gem” er fantastiske låter som setter dansende fotspor inn i sommernatten. Den nydelige Josh Rouse lignende ”Bucky Little Wings” setter ett latterlig sterkt punktum for en fantastisk skive.

Islands er 66% av det som en gang var det obskure indiebandet The Unicorns. Unicorns lagde en lett legendarisk skranglepopskive i 2004 ”(Who will cut our hair when we’re gone)”, før de dessverre brøt opp etter indre stridigheter. I dag kan man høste fruktene av dette bruddet. Islands har tatt med seg det beste fra Unicorns perioden, og spedd på med jasslåter, sambatoner, obskur rap og poppelementer av en annen verden. Last ned, kjøp eller stjel dette albumet. Så lenge du har det tilgjengelig før du treffer den tidligere nevnte journalistspiren.

9/10