Og nå er det Sandra Kolstads tur. Jenta har tatt en ganske skarp sving bort fra sin selvutgitte debut-EP og gått over til den elektroniske siden. Med Ableton-programvare som primus motor har Kolstad skrevet og sammen med Frans Petter Eldh produsert sin første fullengder i elektropopens tegn.
Noen vil raskt tenke Justice når de hører tittelen Crux. Kolstads uttrykk ligger et godt stykke unna den franske dansemaskinens, men likevel føles navnevalget som en kastet hanske, et uttrykk for Kolstads tro på seg selv i konkurranse med de store kirsebærne. Man skjønner hvor lista legges når platas to akkrediterte lydlån stammer fra Fever Ray og Laurie Anderson. Her skal det lages avansert og samtidig tilgjengelig musikk med klangbunn både for hjerne og hjerte. Med Crux forsøker Kolstad å legge seg ut med samtidens mest populære elektronikaprodusenter. Og pokker om hun ikke lykkes.
Fullstendig uredd åpner A Bird Flew By med en fanfare i reneste Richard Strauss-stil, før den stuper uti et lydbilde som best kan sammenlignes med the Knife-debuten - en låt som trekker tungt på åttitallets trommemaskiner og synther, men traktert av isnende totusentallsskandinaver får strålende nytt liv. Fire Burn, Blood Flow ligger likeledes i the Knifes farvann, med et helt uutholdelig fett refreng, men seiler mot Pantha du Prince og Gang Gang Dance á la House Jam med sitt afrikanske tilsnitt. Selv om sluttproduktet er ulikt, ligner Kolstads tilnærming til popen mest på Roísìn Murphy/Herbert-genistreken Ruby Blue i måten sjangre og årstall sjongleres villere enn i Marty McFlys tidsreiser. På toppen av det hele kler Sandras dype Karin-Drejer-vs-Nico-stemme produksjonen framifrå, om enn tekstene ikke er helt på verken Lauries eller Roísìns nivå. Jeg har ingen anelse om hvem vokalansvarlig/mikser Marck Fuck skal være, men kudos for jobben.
Det tøffeste med Crux er måten førti års musikkhistorie kvernes sammen til en intelligent blanding av popmusikkens stoltere øyeblikk. Her kan man bla tilbake til 90-, 80- og 70-tallet i referansearkivet, med utfall fra gammalsynth- og Röyksopphyllesten Leone til 2 Unlimited-flørt på Branches, en av Crux' absolutte højdare. Og hvor kult er det ikke med en lukker døpt Event Horizon? (Selv om ikke et eneste øye eksploderer i teksten, skuffende nok.) Vellet av idéer som innarbeides i musikken imponerer, særlig når knapt et eneste element føles malplassert eller overflødig. Her finnes ørsmå tempo- og taktskifter, 'clicks & beeps'-estetikk i symbiose med rumlende synther og, sirlig plassert midt i lyden, en utrolig fengende vokal som lett bør appellere til et bredt publikum. Her sitter nemlig ikke Trust Me på enda en god og smal utgivelse. De sitter på ei plate som favner om den moderne popmusikken på en måte som gjør den både rotasjonsliste- og prisnominasjonsverdig.
Crux beviser at man ikke trenger gjenoppfinne noen eksplosiver for å lage god musikk. Kolstad er kanskje ikke 'the mother of science' (To Eat an Apple) - låtene er fermt plantet blant Kolstads referanser og forbilder, som henger utenpå produksjonen i tjukke lag - men leken håndtering og en mangslungen blanding av sjangre gjør Crux til noe originalt og beint fram herlig. Må høres.
Sandra Kolstad - Praise
