Utgivelsen inneholder noen gode spor. Morrison er fortsatt en dyktig låtskriver. Men det mangler gnist i det som serveres lytteren. Aller mest påfallende er den streite produksjonen. Litt for platt, gir ikke noe ekstra. Da hjelper det heller ikke at Morrison viser snev av sinne, kommenterer grådighetskultur og finanskrise. Dessuten er mange av låtene altfor lange. Det blir ikke interessant nok i lengden når låtene ikke byr på annet enn repetisjoner. Albumet hadde hevet seg flere hakk med kortere låter presentert i et mer rocka lydbilde.
Det er tendenser når Van kler på seg blues-hatten i Pagan Heart, og det er bra beat og antydning til spennende vokal i If In Money We Trust. Her er han inne på noe, men også her er produksjonen litt for kjedelig. Nesten irriterende at det ikke svinger bedre, for låtene i seg selv er gode.
Å lytte til Van Morrison burde vekket følelsen av å være i en mørk kjeller, bare sitte der med whiskeyglasset i hånda i lyset av bordlampen, lytte til hans mektige stemme og til det kreative og samspilte bandet. Istedenfor føles det som å sitte i en hotellbar med en altfor dyr whiskey og kjip belysning. Tiltrekningskraften er fraværende, selv om Van synger pent og han selv og musikerne spiller bra sammen.
Van burde gjøre som Tom Jones: Få inn en dyktig og visjonær produsent, spille inn gamle blueslåter, og egenkomponerte, i et lydbilde som er mer interessant og har mer å by på. En produksjon som er slemmere, mer skitten. Bandet kan han gjerne beholde. Da hadde ´The Man´ gjenoppstått! For mannen har jo fortsatt motivasjon til å skrive og spille inn låter.
Mer om Van Morrison her.
