Slik presenterer Jenny Hval seg på sin første selvtitulerte utgivelse. Her gås det med andre ord ikke nødvendigvis stille i dørene, og Hval viser fra første sekund at hun ikke er en artist som tenker å kompromisse under sitt eget navn. Da kan Rune Grammofon være et lurt selskap å slippe plate på.
Den som kjenner Hval fra Rockettothesky-utgivelsen Medea og andre tidligere arbeider (som musikken til den fantastiske Plire Multi Dance-produksjonen Arthropod, i samarbeid med Martin Horntvedt) vet at kompromiss uansett ikke er Hvals favorittord. Musikalsk kan Viscera ses som en videreføring av det vidtfavnende uttrykket fra Medea: her får man servert alt fra honningpop til Can-aktige lydpartier og noise, fra spoken word-innslag til søte harmonier. Stemningen er i midlertid gjennomgående mørkere her enn på Rockettothesky-platene, og selv de triveligste melodiene dypper tærne i mørke morildvann.
Ved første møte er det da også melodiene som griper tak i deg på Viscera. Hval forkaster vante sangstrukturer til fordel for låter som er i kontinuerlig utvikling, og et spor kan gjerne ende i musikalske farvann langt unna utgangspunktet. Hun er ikke redd for å la stemninger og rytmer skifte raskt og ofte innenfor samme sang; en utfordrende øvelse, som hun til alt hell stort sett lykkes med. Helge Sten gjør en flott jobb med å balansere de mangslungne og ofte improviserte elementene.
Så langt høres det hele kanskje i overkant sært ut, men de eksperimenterende og fremmedgjørende elementene maler bare halve bildet. Hval våger seg nemlig langt inn på populærmusikkens marker for å knytte sine idéer til musikken rundt seg - og det er lett å finne bånd til samtidige som Radiohead, PJ Harvey og Anja Garbarek. Hval er som nevnte Garbarek opptatt av å blande harmoni og kaos, vakkert og grimt, men arbeider med en større palett og sterkere kontraster. Hval er mer kompromissløs enn Garbarek, og resultatet er en utfordrende lytteropplevelse, men samtidig en som gir mye igjen.
Dessuten er slett ikke alle Visceras innslag like utilgjengelige. På spor som How Gentle og Golden Locks akkompagneres Hval i hovedsak av enkle gitararrangementer. Av disse nedstrippede sangene er det ikke alle som fungerer like bra, og blant platas få nedturer finner vi overnevnte How Gentle, samt Milk of Marrow, som begge blir litt kjedelige i sin enkelhet.
Men man vil gjøre Viscera en bjørnetjeneste ved å fokusere kun på det melodiske. Hval er dikter vel så mye som musiker, og hun har en klar lyrisk visjon for Viscera. Viscera - de indre organer - er en portal til Hvals musiseringer over kroppen. Sanselighet er det overrekkende begrep, og hvert spor er en utforskning av legemet, dets funksjoner, relasjoner og reaksjoner. Ofte beskriver Hvals protagonist kroppens møte med ytre krefter - berøring, men også med uhåndgripelige stimuli, lyder og ord - og beveger seg derfra inn under hud og gjennom kroppsåpninger. Seksuelle og sensuelle tema har en naturlig plass - Hval nevner selv forfatterinner som Elfriede Jelinek, Pauline Reage og Virginia Woolf som inspirasjoner - men det har og kroppens avfall, misdannelser og vederstyggeligheter. Det er fascinerende tekster, som med sine blandinger av eksplisitt og metaforisk, malende språk gir musikken en umiskjennelig egenhet.
Viscera er verdt å høre i egenskap av sine språklige styrker alene, men det skader absolutt ikke at musikken som akkompagnerer ordene også er både vakker og gjennomtenkt. Tematisk tung som plata er (ta som eksempel Joyce-henvisningen i Portrait of the Young Girl as an Artist), er det godt å kunne lene seg på Hvals melodiske teft for avløsning. Viscera et imponerende helhetlig verk som evner å favne vidt i sin introversjon, og et gjennomført konseptalbum som Hval kan være mektig stolt av.
Tekster fra Viscera
