Norge har etterhvert skaffa seg et relativt bra rykte når det kommer til shoegaze, kanskje mye takket være Serena-Maneesh. Det er ikke nødvendigvis helt rettferdig å sammenligne Hope I Die Virigin med dem, men det er likevel med på å forsterke inntrykket av at Is Forever No Way mangler litt på å bli det helt store.
Når det er sagt så er ikke dette dårlig. Det er partier i nærmest hver eneste låt som fenger. De to siste minuttene i Anders Giæver (Interstellar Duke) er fascinerende, og den påfølgende Cogs er etter min mening Is Forever No Ways beste låt. Den bringer noe nytt til bordet, med et mye lettere lydbilde. Finfin synth-bruk, drivende gitarer og bass med så mye distortion at den nesten sprekker. Da er Hope I Die Virgin virkelig gode.
De krydrer musikken sin med vokalharmonier, men de blir for pene og pyntelige. Lyden er i bunn og grunn upåklagelig, og produsenten har gjort et god jobb i så måte. Men den selvsamme produsenten burde også redigert det hele bedre, fordi litt for ofte tuller de seg bort i lange partier (med fjas), som for eksempel (Soon) Into Heavens. Over åtte minutter med intetsigende musikk der, altså. Men så våkner de til live igjen med No Dwelling. Og kanskje burde de lært litt av seg sjøl akkurat da? Dvele litt mindre, og rocke litt mer? Sistesporet At Crude Garbage Falls, som du kan se videoen til ved å trykke på linken nederst i denne artikkelen, er også ganske bra. Det er bare så synd da at hovedvekten av låtene ikke er på nivået med de beste låtene, og at nivåforskjellen på låtene blir for stor. Hope I Die Virgin har utvilsomt et potensiale, det gjelder bare å spise formen, og gjøre seg mer interessante. Å opparbeide seg en evne til å holde på lytteren mens de svever rundt, ikke å få lytteren til å sveve vekk fra dem.
Video: At Crude Grabage Falls.
Hope I Die Virgin på Myspace.
